«Vippefylkene» avgjør valget

Valget avgjøres i noen få fylker. De nasjonale prosentmålingene kan være misvisende, som i fjorårets USA-valg. Kampen står om enkelte mandater i «vippefylker». Dette bør du følge med på mandag kveld.

DUELL: Statsministerduellen mellom Erna Solberg (H) og Jonas Gahr Støre (Ap) avgjøres ikke av prosentvis oppslutning, men av hvem som sikrer seg et flertall av 85 mandater på Stortinget. FOTO: NTB Scanpix

Husker du USA-valget i fjor? Den massive dekningen i Norge, hvor vi minutt-for-minutt fikk vite hvordan Donald J. Trump og Hillary R. Clinton lå an i de ulike statene? Den store betydningen selv småstater som Iowa og New Hampshire hadde? Eller hvor viktig det var å vinne noen distrikter i Miami i Florida - for slik å vinne presidentmakten - muligens med noen få stemmers margin som i år 2000? 

Ikke rart hvis du fikk med en del av dette. Utfordrer Trump ble nemlig i Norge omtalt i drøye 6350 artikler den siste måneden før USA-valget (3.10-3.11.16). Det er faktisk flere ganger enn opposisjonsleder Jonas Gahr Støre (Ap) er blitt omtalt i norske medier den siste måneden (6.8.-6.9.17) før årets stortingsvalg: Noe som skjedde i 5830 artikler, viser min telling i Mediearkivet.

Riktig nok er Erna Solberg (H) i tilsvarende periode før det norske valget blitt omtalt litt mer enn Trump, 6600 ganger, men mye av dette skyldes at hun er Norges statsminister. Og selv om Clinton «kun» ble omtalt 4800 ganger før det amerikanske valget i fjor, viser mediedekningen at USA-valgkampen fenget enormt i Norge - muligens mer enn den pågående norske valgkampen.

Én av årsakene kan ligge nettopp i USA-valgets dramaturgi: Spenningen rundt hvem som vinner hver enkelt av de 50 delstatene. Hvilke som regnes som sikre røde eller blå stater, med grafiske fremstillinger på kart, og dramaet med hvordan det så går i «vippestatene». Usikkerheten rundt vippestatene gjør at presidentkandidatene nettopp dro til mindre og mer landlige stater, som Michigan, Iowa og Wisconsin, og satte deres temaer på dagsordenen. Det vil si: Det var til slike rurale arbeiderstater Clinton burde ha dratt, hadde hun ikke tatt dem for gitt.

USA-VALGET: Clinton fikk flest enkeltstemmer, men Trump vant valgmannstemmene med 306 mot 232. Kan noe lignende skje i Norge mandag? ILL: Politico.

Det handler nemlig både for Solberg og Støre om å sikre seg 85 mandater fra de 19 fylkene. Slik det for Trump og Clinton gjeldt å vinne 270 valgmannstemmer fra de 50 statene. Mens Norge altså har 169 stortingsrepresentanter som avgjør statsministerposten, hvorav 150 distriktsmandater og ett utjevningsmandat fra hvert fylke, har USA 538 valgmannstemmer.

Så vil mange innvende: Norge er ikke USA! Og dét er riktig. Men kampen om statsministerposten her til lands har likevel slående fellestrekk med kampen om presidentmakten i USA. Til tross for de daglige nasjonale målingene som publiseres, er disse - som i USA - egentlig ikke spesielt interessante med tanke på hvem som blir den øverste folkevalgte.

De nasjonale målingene viser som oftest en fremgang eller tilbakegang innenfor feilmarginen, altså at det er en ubetydelig eller tilfeldig endring. Slik tilslører de landsdekkende prosentmålingene det dramaet som nå pågår rundt flere vippemandater i Norges 19 fylker.

Et eksempel på hvor galt det kan gå hvis man kun har fokus på landsdekkende målinger, er fjorårets USA-valg: Clinton vant som kjent flertallet av stemmene, med nesten 3 millioner flere stemmer (48,2 mot 46,1 prosent), men det hjelper lite da Trump vant valgmannstemmene fra de ulike statene med 306 mot 232. Det samme skjedde med Al Gore mot George W. Bush i 2000.

Og tilsvarende har vi det i Norge. Vi har en rekke eksempler på at man også i Norge vinner statsministermakten og flertallet av stortingsrepresentantene selv om man taper i rene stemmetall, senest i 2009. Årsaken er at man da har klart å fordele oppslutningen rundt om i landet, som Trump gjorde i USA, slik at man når over den magiske grensen på halvparten av representantene - for tiden 85.

Slik det var lite strategisk av Clinton å vinne mange ekstrastemmer i storstatene New York og California, som uansett ville ha stemt på henne, hjelper det lite i seg selv å vinne i de urbane fylkene Oslo, Akershus og Hordaland (med Bergen) - selv om de har de største benkene på Stortinget med henholdsvis 19, 17 og 16 plasser.

Også i Norge kan nemlig de minste fylkene Aust-Agder (4 stortingsrepresentanter), Sogn og Fjordane (4) og Nord-Trøndelag (5) få avgjørende betydning for hvem som blir statsminister i Norge. Det gir slik liten maktpolitisk mening kun å ønske seg for eksempel 36,9 prosent i oppslutning. Det avgjørende er heller å sikre seg flertallet av stortingsrepresentantene.

De fire vestlandsfylkene har over en fjerdedel (43) av alle mandatene til Stortinget, men likevel gjør begrenset kvalitet og åpenhet på målingene at vi vet for lite om situasjonen før valgdagen: «Vestlandet - den ukjende X», skriver Tom Hetland i Stavanger Aftenblad.

Et viktig «vippefylke» nå er Sør-Trøndelag. Siste måling i dette fylket viser at Ap der kan miste sitt fjerdemandat, og at Frp isteden kan øke til to mandater. Statsministeren i Norge kan slik avgjøres av noen få stemmer fra for eksempel Orkdal. Spenning er det også knyttet til Rogaland, der SV på de siste målingene ligger an til å ta utjevningsmandatet, noe de ikke klarte i 2013. Men Venstre kan også ta dette utjevningsmandatet, noe som i tilfelle vil vippe statsministermakten over fra Støre til Solberg.

En viktig årsak til at representantfokuset er spesielt avgjørende å ha i mente i Norge, er en valgordning som tar hensyn til at Norge er et langstrakt land, med lang vei fra utkanten til Løvebakken. En stemme fra distriktene teller slik mer enn en fra hovedstadsregionen.

Størst utslag gir dette for Finnmark, der 76.000 innbyggere representeres av 5 stortingspolitikere - en overrepresentasjon som også skyldes fylkets «arealtillegg». Ved sist valg sto det dermed 7500 stemmer bak hver Finnmark-representant ved sist valg. I den andre enden har vi Akershus og Vestfold, der det krevdes 18.900 og 19.700 stemmer for hver innvalgte stortingspolitiker. Dette er vel å merke de mest ekstreme utslagene, i Nordland og Troms sto det nesten 15.000 stemmer bak hver Løvebakken-representant.

Likevel: Ser vi kun på representanter for hver innbygger, står det 35.500 beboere bak en Akershus-representant og 15.200 innbyggere bak en stortingspolitiker fra Finnmark. Det gir finnmarkingene 2,3 ganger så mye makt per stemme som akershusinnbyggerne.

Sammenligner vi reelt avgitte stemmer, blir forskjellen større: I 2013 hadde en stemme fra en velger i Finnmark i 2,5 ganger så mye direkte innflytelse som en fra Akershus. Og denne forskjellen har økt på 2000-tallet. I 2001-valget var antall stemmer bak hver stemme 1,9 ganger større i Akershus enn i Finnmark, viser Stortingets oversikt, noe som også avhenger av valgdeltakelsen i fylkene.

En slik ekstramakt til mindre mektige områder er vel å merke vanlig i ulike politiske systemer. I USA har selv småstater som Delaware like mange representanter i Senatet som California, nemlig to. Og i FNs generalforsamling teller en stemme fra lille Norge like mye som en stemme fra det store demokratiet India, som har over 1,3 milliarder innbyggere.

De nevnte tallene fra vekten til ulike stemmer i fylkene viser hvor misvisende det kan bli hvis man kun ser på nasjonale målinger. Hovedproblemet er ikke at meningsmålingsinstituttene slik lettere bommer - det gikk tross alt ikke så verst for eksempel ved sist stortingsvalg, da det siste Poll of Polls-snittet bare bommet med ett mandat på de borgerlige partiene, nemlig ett for mye til Venstre.

Men i år er alt langt mer usikkert enn i 2013. Det relativt nye partiet De Grønne og det eldste partiet, Venstre, vaker rundt sperregrensen, samtidig som Rødt kan komme inn på Stortinget igjen.

Ett eksempel på hvor ille det kan gå med nasjonale meningsmålinger når det foregår store velgerendringer utenfor de etablerte partiskillene, er USA i fjor: Alle spådde Clinton-seier, ofte nettopp basert på disse misvisende nasjonale målinger. I tillegg så man ikke godt nok på bakgrunnstallene i de ulike målingene, der flere institutter overregnet på antall Demokrater som skulle stemme - noe som gjorde at også Nate Silver bommet på Trump-seier både i primærvalget og i presidentvalget.

Kun tre spådde valget riktig i USA i fjor: Trump selv. Den radikale aktivisten Michael Moore. Og delvis professor Allan Lichtman - som baserte seg på 13 sentrale nøkkelspørsmål som han har brukt i hvert valg siden 1984.

Vi ser nå noe av de samme utfordringene med målingene i Norge. Infacts målinger for VG gir høyere tall for de rødgrønne enn andre meningsmålingsinstitutter. Forskjellen kan skyldes at Infact sammenligner med 2015-lokalvalget istedenfor med siste stortingsvalg. Hva som er mest riktig, får vi vite mandag kveld.

Infact bruker i tillegg automatiske oppringninger, og byrået viser ikke åpenhet om sine uvektede råtall - som påpekt av den gode nettsiden Poll of Polls, driftet av de to Høyre-medlemmene Johan Giertsen og Lars Øy. Vi har altså en rekke målinger i årets valgkamp som ikke tilfredsstiller rimelige krav til etterprøvbarhet. Samtidig har vi Sentio som gjør sine beregninger ved en «skjønnsmessig endring i stemmetallene».

I tillegg kommer problemet med begrenset antall uavhengige målinger i en rekke av de 19 fylkene. I Aust-Agder er det kun utført én måling siden sommerferien, og den kom 16. august fra Infact, som altså hemmeligholder sine utregninger. Dermed har vi ikke nok grunnlag for å si noe om fordelingen av de fire representantene derfra, inkludert da utjevningsmandatet. Noe lignende ser vi i Vestfold, der Høyre/Respons står bak to av fire målinger etter sommeren, i tillegg til den eneste i september. De to andre er utført av nevnte Infact.

I Nordland er den nest siste målingen bestilt av Høyre, tilfeldigvis den beste målingen for dem der. Også Arbeiderpartiet fronter egenbestilte målinger, i det minste når disse går bra. Allerede tidlig i august ble det reist spørsmål på Poll of Polls om «byråene vekter i fordel oppdragsgiver».

Norske meningsmålere har åpenbart mye å lære av den britiske åpenheten når det gjelder hvordan man beregner de tall man går ut med til offentligheten. Det viktigste argumentet for å få mer oppmerksomhet rundt de ulike fylkesmålingene er ikke bare at de, gitt åpenhet, vil kunne gi et langt mer presist innblikk i det mulige valgresultatet enn dagens ofte selvmotsigende og opphaussede nasjonale målinger, som ofte ikke viser signifikante endringer.

Viktigere er det at velgerne rundt om i landet slik kunne få mer nasjonal oppmerksomhet rundt sine saker.

2011: Slik gikk fylkestingsvalget 2011 - største parti i hvert fylke. Rødt er Arbeiderpartiet, blått Høyre.

Med flere målinger på Vestlandet, og flere besøk fra partiledere som Solberg og Støre, kunne for eksempel folk i Nord-Norge fått bedre frem sine kampsaker i nord: Som for eksempel fiskeripolitikk, oljeleting, klimaendringer, reindrift og forholdet til Russland. Tilsvarende med Vestlandet, Sørlandet og innlandsfylkene. En parallell er til hvordan bønder og arbeidere i Iowa fikk USAs og verdens søkelys på seg i fjor.

Vi burde kort og godt hatt flere kart i mediene som under dekningen av den amerikanske valgkampen: Et norgeskart som viser om fylkene er blå eller røde, om de ligger an til å gå til høyre- eller venstresiden. Og med avmerking av de viktigste «vippefylkene», samt med antall mandater som står på spill i hvert fylke.

Paradoksalt nok vet antagelig flere nordmenn hvor mange valgmannstemmer som gis fra Florida (29) enn hvor mange stortingsrepresentanter som kommer fra Vest-Agder (6).

Det er for sent å gjøre noe med årets valgkampdekning og målinger. Men innen neste stortingsvalg, i 2021, er det lov å håpe på forbedringer. Inkludert et mer nasjonalt fokus på politiske saker i de ulike landsdelene.

Og kjære meningsmålingsinstitutter: Dere kan allerede lenge før kommunestyre- og fylkestingsvalget 2019 uoppfordret begynne å vise mer åpenhet, som ved tydelig å dele alle tallene dere henter inn. Det er ingen grunn til at deres byråkolleger i USA og Storbritannia skal være mer åpenhjertige enn dere. Både velgerne og politikerne fortjener bedre.

 

Hva mener du? Bør vi la oss inspirere av den norske valgdekningen fra USA-valget?

 

Konspirasjon før valget

Rett før stortingsvalget får konspirasjonsteorier økt gjennomslag. Anklager om presseløgner, muslimsk maktovertagelse og Google-sensur spres på Facebook. Se nedenfor om du har bidratt til «fake news» eller en Alt-right-konspirasjon. Nei, dette handler ikke om Hege Storhaug.

KOMPLEKST: Nye konspirasjonsteorier oppsto etter terroren 11.09.2001. Hege Storhaug (øverst t.h.) har den siste uken lansert nye teorier om norske medier. Journalist Jon Hustad lanserte egen teori i 2003. NRK-profil Faten Mahdi Al-Hussaini (22) er midt i debatten. FOTO: NTBScanpix

«NRK vil islamisere oss.» Forrige onsdag ble denne kommentaren av Hege Storhaug en av de mest leste artiklene i Norge. Teksten ble publisert på nettsidene til Human Rights Service (HRS) før den ble spredt til titusener av nordmenn på Facebook, viser oversikten fra Storyboard.

Hva er årsaken til at NRK anklages for å ville islamisere alle nordmenn? Jo, kringkasteren lar den 22-årige Faten Mahdi Al-Hussaini, som i 2014 ledet en stor demonstrasjon mot ekstremisme og IS, være hovedfigur i ungdomsprogrammet «Faten tar valget». Og hun får der ha på seg hijab. Dette kontrasteres med en nyhetsoppleser som ikke fikk bære kors under nyhetssendinger. 

Likestillings- og diskrimineringsombudet påpeker at disse sakene er «ikke sammenlignbare». Likevel har det kommet rekordmange klager, over 4500, på et program som ennå ikke er sendt. Kampanjen omtales som «organisert». Også integreringsminister Sylvi Listhaug reagerer nå på hetsen mot den 22 år gamle kvinnen.

Anklagene om en skjult islamiseringsplan rammer ikke kun NRK. Storhaug skriver også at saken ikke vekker debatt «fordi MSM for lengst har bestemt seg for at islam er noe verneverdig». Man trenger ikke lenger forklare hva MSM betyr, til tross for at dette er en engelsk forkortelse. De siste månedene har nemlig USAs president Donald J. Trumps angrep på hovedstrømsmediene («main stream media», MSM), som fiender av folket, gjort at uttrykket er gått inn i hverdagsspråket også i Norge. 

TWITTER: President Trump tvitrer om mediene som "fienden av folket".

De norske mediene vil nå «islamisere oss», skriver Storhaug. Dette er noe de «for lengst har bestemt seg for». Slik dannes konspirasjonsaktige anklager om pressens hemmelige og langvarige plan, forestillinger som i økende grad påvirker norske velgere under valgkampen 2017.

To uker etter Trumps valgseier i USA i november ble det nye partiet Alliansen dannet. Skipsreder Dan Odfjell ga en halv million kroner for å starte et parti med mottoet «Norge først». Leder ble Norges fremste Trump-tilhenger, Hans Lysglimt Johansen, i sommer kjent for sine utspill mot «negroid rap-kultur».

Som en parallell til Trumps uklare tale overfor nynazister og KKK etter forrige ukes terrorangrep i Charlottesville, holder en smilende Johansen nå partidøren åpen for medlemmer av Den nordiske Motstandsbevegelsen. Sist uke ble partileder Johansen invitert til Protestfestivalen, som har radikale Erik Bye og Kris Kristoffersen som forbilder. Alliansen skal slik få presentere seg for festivalgjengere i Kristiansand rett før valget.

Gradvis flyttes grensene for hva som regnes som problematisk eller akseptabelt i Norge. Da Odins Soldater kom til Norge i fjor, uttalte påtaleansvarlig i Finnmark politidistrikt at det var «uproblematisk» hvis gruppen patruljerte i gatene. Årsaken var at de kunne «bidra til at vi har trygge tettsteder og byer rundt om kring», mens et medlem i justiskomiteen sammenlignet Odinsoldatene med Natteravner og sa at de gir «et positivt bidrag». I juni inviterte Litteraturhuset i Fredrikstad til folkemøte om «Nazister i våre gater», der de inviterte den jøde- og homofiendtlige Motstandsbevegelsen til panelet. Det måtte søkelys på saken før noen fant ut at et slikt «folkemøte» med erklærte nazister nok burde kanselleres.

I sum ser vi hvor vanskelig det er i dagens Norge å finne balansen mellom ytringsfrihet og hatytringer, mellom storsamfunnets åpne debatt og de som ønsker å forby andres eksistens. Noe av årsaken til problemene kan spores tilbake til en gradvis utvikling siden 11. september 2001-angrepene og den påfølgende invasjonen av Irak, der Colin Powells FN-fremsatte påstander om Saddam Husseins masseødeleggelsesvåpen ikke viste seg å stemme.

Mens USA-terroren ga nytt liv til konspirasjonsteorier på høyresiden om at muslimer og islam skal overta Vesten, ga usannhetene fra Bush-administrasjonen næring til konspirasjonsteorier på venstresiden om at amerikanere selv sprengte World Trade Center.

FALSK FORSIDE: Manipulerte medieforsider ble laget for å lure velgerne til å tro at kristne Obama er muslim.

Trump ble slik et produkt av den nye tid da han hev seg på den rasistiske «birther»-konspirasjonen fra 2004 om at Barack Obama ikke var født i USA, men at han snarere var muslim og fra Afrika - usannheter som så kunne spres lynhurtig på nett og Facebook. 

Hvis vi blander slike konspiratoriske verdensbilder med de siste års angrep fra Daesh («Den islamske staten»), som torsdagens terror i Barcelona, så får vi dynamitt.

Norges mest delte sak fredag ble artikkelen «Norsk islamist hyller Barcelona-terror på Facebook». I kommentarfeltene brukes saken for å bekrefte teorier om at muslimene er en norsk femtekolonne. Vi kan bemerke at den 21-årige Facebook-skribenten fra Profetens Ummah i sin hyllestmelding påpekte at en norsk avis prioriterte en avokado-artikkel fremfor terror fra «vantro» (muligens høyreekstreme i USA, bloggers anm.). Før han tilla: «... og se på avisen nå».

Slik kan vi alle inngå i det nye teknologiske økosystemet som polariserer og radikaliserer først og fremst unge menn. Spesielt når både politikerne og mediedekningen generelt kan gi folk et inntrykk av at terrorangrepene er «et angrep på Europa» fra islam eller muslimer, samt et angrep på «våre verdier».

Både høyreekstreme og jihadister tjener på en debatt der offentligheten fortolker hendelser mer som en sivilisasjonskamp enn som en politisk kamp. Et ordskifte hvor politikerne snakker mer om kultur og verdier enn om politikk, er en gavepakke for grupper som livnærer seg på splittelse. I en slik kontekst pågår årets valgkamp frem til valgdagen 11. september.

Det blir derfor ikke overraskende når flere augustmålinger viser et fall for Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre. Nedgangen kan sees i lys av sommerens mest leste og delte saker på sosiale medier, der Listhaug og hennes tilhengere har satt dagsorden de siste ukene.

Sist torsdag så vi en ny omdreining i den polariserte norske debatten. Da ble Norges mest delte sak på Facebook artikkelen «Politimann snakker ut», skrevet av Storhaugs kollega Rita Karlsen. Teksten hos HRS er formet som et intervju, der Karlsen på velformulert og litterært vis forteller at en anonym og «sinna politimann» har ringt henne.

"SINT POLITIMANN": Norges klikkvinner for en uke siden. Men kan andre få snakke anonymt med denne politimannen som er intervjuet av Human Rights Service? Ill.: Faksimile fra rights.no

Også den anonyme politimannen fremmer konspirasjonslignende anklager mot norske medier: «Pressen 'passer' bare på enkeltindivider, samfunnet får seile sin egen sjø.»

Vi kjenner igjen slike påstander fra amerikansk debatt under Trump, der «fake news media» og «lügenpresse» (løgnpresse) er blitt en daglig anklage - slik den israelske avisen Haaretz skriver. Bedre å stole på sine ideologiske venners Facebook-vegger enn på journalister og redaktører, som er styrt av venstresiden, jøder eller muslimvenner. I boken KonspiraNorge (2013) viser John Færseth hvordan lignende tanker var høyst levende i norsk debatt også før Trump. 

Tilfeldigvis forløper den lange politimannsamtalen seg slik at den passer over ens med standpunktene til Human Rights Service innenfor en rekke områder. Introduksjonen lyder: «Det verste som kan skje for kriminalitetsutviklingen i Norge, er at venstresiden kommer tilbake til makta.» Og: «Kriminalitetspolitikken til FrP fortjener ros.»

I 2013 fikk Norge en justisminister som etter stortingsvalget mislikte lokalavisens journalistikk så mye at han brant sine aviser og la peisbildet ut som profilbilde på Facebook, med teksten «Brenner mine siste utgaver av Tønsbergs Blad :-)» Året etter presset hans regjeringsparti SAS til å fjerne tusener av Scandinavian Traveler-magasiner, med trusler om økonomiske kutt, på grunn av en uskyldig, historisk artikkel om skandinavisk politikk.

Nå i august har vi opplevd at samfunnsdebattanter som Kjetil Rolness og Halvor Fosli ikke lenger bryr seg om å gi svar til journalister, det synes som en bedre strategi kun å skrive på sin egen Facebook-vegg. Og dersom et radioprogram har ett kort satireinnslag om Nobelinstituttets Asle Toje, så blir både han og journalist Jon Hustad så krenket at de starter en langvarig, kollektiv boikott av hele NRK.

Norske medier bidrar paradoksalt nok selv til å fremme vridde forestillinger om norsk presse. Det skjer for eksempel gjennom ukritiske oppslag om at journalistene er «venstrevridde» og ikke stemmer Frp. Bakgrunnen for fremstillingene er en selektiv undersøkelse hvor man kun spør fagorganiserte journalister, i tillegg til at kvinnelige kulturjournalister er overrepresentert. Ikke-organiserte i sentrale aviser som for eksempel Dagens Næringsliv, Finansavisen og Nettavisen får ikke delta.

Men likevel: Ser vi på den eneste undersøkelsen gjort blant fagorganiserte journalister som faktisk arbeider med politikk og økonomi - der stemmegivning har mer relevans enn hvis man er eksempelvis sportsjournalist - viser det seg at det er helt jevnt (s. 77) mellom journalister som stemmer sosialistisk og ikke-sosialistisk. De borgerlige partiene har tilslutning fra 43 prosent av de politiske journalistene, med Frp på fem prosent. De tre rødgrønne regjeringspartiene får her kun ett prosent mer, mens De Grønne havner på vippen. Altså, omtrent som dagens meningsmålinger.

De utbredte anklagene om venstrestyrte norske medier blir i seg selv konspirasjonsaktige hvis vi ser på landets riksdekkende papiraviser: Av disse 13 avisene er det kun to, de mindre Dagsavisen og Klassekampen, som er venstreorienterte. Mens store og borgerlige Schibsted-aviser som VG og Aftenposten «skal ha som utgangspunkt det kristne verdigrunnlag». Onsdag denne uken ble det kjent at den omdiskuterte samfunnsviteren Helge Lurås starter nettavisen Resett 28. august, etter å ha fått et millionbeløp fra milliardærer som Øystein Stray Spetalen. Avisen skal ha «en annen vinkel enn etablerte massemedier».  

FALSKNERI: Mustafa-brevet var datert 8. juli 1987, og det ble avgjørende i valgkampen. Senere ble det avslørt som et falsum.

Helt nye er dagens konspirasjonsteorier ikke. 7. september er det nøyaktig 30 år siden Carl I. Hagen under valgkampinnspurten holdt frem det famøse Mustafa-brevet under et møte i Rørvik. Ifølge Hagen hadde Mohammad Mustafa i Underhaugsveien skrevet til ham: «Jeg vet, og alle muslimer i Norge vet, at en dag skal Norges befolkning komme til troen, og at dette landet skal bli muslimsk!»

Først etter valget i 1987 ble det avklart at brevet var et falsum. Hagen måtte betale erstatning til Mustafa, som hadde fått sitt navn misbrukt. Men da hadde allerede Frp vunnet valget og tredoblet oppslutningen i forhold til stortingsvalget. Slik mistanken om Obamas fødested og bakgrunn aldri forsvant fra amerikansk offentlighet, slik har anklagen om muslimenes hemmelige plan om å «føde flere barn enn dere» bare vokst seg sterkere i Norge.

Den siste ukens mest delte saker i Norge bekrefter tendensen: Vinklingene til høyreorienterte Document.no og Human Rights Service går igjen som landets klikkvinnere. Mens venstreorienterte nettsteder som Agenda, ManifestAnalyse og Radikal Portal bare får en brøkdel av besøkstallene og Facebook-klikkene. I løpet av én dag publiserer Document og HRS flere nettartikler, omtrent tyve, enn det venstresidens nettsider gjør på en uke. Til forskjell fra USA trenger ikke russiske hackere gjøre noe for å skape skjevhet i politiserte klikkvinnere før valgdagen i Norge.

SINTEF-forsker Petter Bae Brandtzægs statistikk over utviklingen i Facebook-likes, fra januar til august, bekrefter tendensen fra nettbesøkstall og delinger: De 14 største innvandringskritiske nettstedene og Facebook-gruppene har i år økt sine likerklikk med hele 25 prosent, mer enn dobbelt så mye som de største mediene. Document.no, som startet opp under oppseilingen til Irak-krigen i januar 2003, nærmer seg nå 300.000 besøkende i måneden - mer enn en femdobling fra tiden rett før terroren 22. juli 2011.

Utfordringene med vår vidunderlige nye verden er imidlertid langt større enn bare likerklikk på innvandringskonspiratoriske nettsider. Vel så viktig er det å få frem sin vinkling eller sitt perspektiv i de etablerte mediene, eller å lure dem til å publisere falske nyheter.

Allerede i mars 2013 lyktes det svenske, innvandrerkritiske nettstedet Fria Tider å få norske medier til å tro at en svensk forsker hadde sagt at forfatter Lars Myttings bok «Hel ved» var «rasistisk». Sitatet og gjengivelsen var falsk, men dette ble ikke oppdaget før en lang rekke medier hadde hisset opp norske lesere og lyttere mot «gale svensker». Verdensbilder bekreftes best av vridde fremstillinger.

Dagens pågående Facebook-eksperiment kan ses i sammenheng med nedbyggingen av papiravisene og oppbyggingen av de redaksjonelle betalingsmurene på nett. Dersom norske papiraviser ikke ønsker å ta opp kampen mot Mark Zuckerbergs overtagelse av vår borgerlige offentlighet, så haster det med å finne en løsning for å gjøre alle norske kvalitetsartikler lett tilgjengelige for folk flest - og slik dempe det nye konspira-Norge. Vi er i ferd med å vende tilbake til en tid da offentligheten «forvaltes av en konge eller fyrste», for å parafrasere filosofen Jürgen Habermas.

I en slik stund er det ikke til å undres over at den ideologiske radikaliseringen forsterkes. Vi ser dette internasjonalt, der The Guardian søndag viste hvordan også YouTube er med på å «radikalisere unge hvite menn i USA som føler seg angrepet av liberalisme (venstresiden) og som føler at likestillingen og de sosiale fremskritt fratar dem rettigheter».

En ny bok viser hvordan senere Breitbart-redaktør Stephen Bannon allerede i 2007 oppdaget at han kunne utnytte sinnet til privilegerte, unge menn som spilte «World of Warcraft». Bannon bygde opp Breitbart-nettstedet på energien fra millioner av monomane dataspillere. Han erklærte at «disse rotløse, hvite menn hadde monsterkrefter.» Resten er historie.

Det er grunn til bekymring dersom en ung muslimsk mann i Norge begynner å poste at alle problemene i Norge skyldes Israel, USA og jøder. Dette kan være tegn på at personen er i ferd med å bli ideologisk radikalisert, altså at han utvikler synspunkter som tar til orde for å endre samfunnsforhold på en grunnleggende måte. Ordet «radikal» kommer nemlig fra latinske «radix», som betyr «rot». Når Bannon snakker om å utnytte de «rotløse menn», så har det slik en dobbeltbetydning med hensyn til viljen til å gå til roten av et problem.

RAPPORT: I april kom Oslo-politiets rapport om anmeldt hatkriminalitet i 2016.

Det er viktig å skille ideologisk radikalisering (meninger) fra voldelig ekstremisme (handlinger). Som en oppfølging av 22. juli-angrepet kom justisminister Anders Anundsen i 2014 likevel med en nærmest ny definisjon av «radikalisering» i «Handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme». Her kobles radikalisering automatisk til vold. En slik allmenn begrepsbruk er problematisk, har forsker Lars Gule påpekt.  

Handlingsplanen tar nemlig kun for seg ekstreme handlinger, ikke ekstreme holdninger. Problemet i Norge etter 22. juli 2011 har til nå ikke vært terror, men snarere ideologisk radikalisering - den som både Bannon og jihadi-salafister ser kraften i. Derfor er det også grunn til å være på vakt når majoritetsnordmenn i økende grad uttrykker konspiratoriske Eurabia-teorier om at muslimer, innvandrere og afrikanere har skylden for alt i landet. En rapport fra Holocaust-senteret påpeker at «76 prosent av de som viser sosial distanse til jøder avviser også muslimer».

«Vi ser en stor framvekst av fremmedhat,» uttalte Oslo-politiet ved fremleggelsen av rapporten om Hatkriminalitet i april. De siste tre årene har det vært en tredobling av antallet anmeldelser innen hatkriminalitet, og veksten er kraftigst innen fysiske overfall og drapstrusler mot mørkhudede og muslimer.

Oppgjørene tas ofte best innenfra. Og også blant norske majoritetsmenn, som blant minoritetsmenn, er det uttalelser og verdensbilder som bør utfordres i sterkere grad. «Vi ser inn i en framtid og vi er nasjonens naturlige intellektuelle førere,» skrev professor Nils Rune Langeland på sms til Dagbladet for en drøy uke siden.

En slik ideologisk og språklig radikalisering skjer nå altså også i såkalte besteborgerlige kretser. Forslaget om en nasjonal handlingsplan mot muslimhat blir slik stadig mer aktuelt. Det blir også det konstruktive prosjektet «Kjære bror» fra Minotenk, under ledelse av Linda Noor. Her løftes det frem nye fortellinger om Norges feministiske og likestillingsorienterte, muslimske menn.

Men påfallende ofte virker utfordringen å være en mangelen på en noenlunde felles virkelighetsforståelse om selv sentrale og viktige fenomener. Samfunnsdebattanten Kjetil Rolness har i 2017 aktivt gått ut og benektet minoriteters og politiets dokumentasjon på rasisme i Skandinavia. I kronikken «Rasisme, her der og overalt» anklager han Skeiv Verdens assisterende generalsekretær Nina Bahar for å lide av «vrangtolkning, overfølsomhet og paranoia». Samtidig benektet Rolness at Trump kan ha medarbeidere som kan defineres som rasister - noe som ikke bare vil være overraskende for store deler av verden, men også fornærmende overfor hans rådgiver Sebastian Gorka, som gjør nazitilknyttede grupperinger i Ungarn stolte over at han bærer deres symboler.

Fredag kom en ny omdreining i konspirasjonsspredningen i Norge, da Rolness på sin Facebook-side postet følgende om Google til sine over 27.000 følgere: «Har verdens største søkemotor gitt seg selv i oppdrag å 'oppdra folket' via algoritmer?» Han kopierte så inn en utbredt konspirasjon fra Alt-right-miljøet (det alternative høyre) og Trump-tilhengere i USA, der folk bes om å søke på «Who created white people?». Konklusjonen: «They're now trying to erase your/our history.»

KONSPIRASJON: Fredag 18. august kl. 19.06 postet Gullpennen-vinner Kjetil Rolness denne oppfordringen på Facebook. Ill: Faksimile

Mange av de norske Facebook-følgerne begynte så nettsøk på eksempelvis «white couple». På den måten kan selv norske antirasister være med på å fremme «hvit makt»-kampanjer, siden slike Google-bomber og hudfargebaserte søk i land som Norge er med på å påvirke hvilke funn som fremheves av Google-algoritmene. Vi kan altså alle fort og ubevisst selv bli en del av de globale konspirasjonskampene på nettet.

Vårt hovedproblem er vel å merke ikke norske enkeltdebattanter. Utfordringen synes mer å være den radikalisering som kan oppstå når vi ikke prioriterer offentlige samtaler hvor meninger brytes, men snarere splittende ekkokamre på interne Facebook-vegger. Som Morgenbladet-spaltist Mohamed Abdi påpeker, så er debattklimaet forlengst polarisert. «Sosiale medier preges stadig oftere av høy temperatur og store bokstaver», skriver førsteamanuensis Janne Stigen Drangsholt.

Når forfattere som Heidi Helene Sveen og Linn Stalsberg forteller at de ikke lenger orker å delta i debattene grunnet Facebook-trolling, har vi en situasjon som truer vår ytringsfrihet og våre såkalte norske verdier før et stortingsvalg. «På tide å innta kommentarfeltene,» konkluderer Dagsavisens debattredaktør Bente Rognan Gravklev.

Spredningen av konspirasjonstenkning er langt mer utbredt enn delingen av Trump-materiale på sosiale medier. Asle Toje, forskningssjef ved Nobelinstituttet, gjorde seg i sommer bemerket da både Dagbladets Marius Wulfsberg, filolog Sunnev Gran og Morgenbladets Bjørn Stærk så seg nødt til å ta et oppgjør med hans hyllest av Jean Raspails konspiratoriske bok De helliges leir (1973). Oversettelsen er nå utkommet på forlaget Document, og det eneste stedet hvor Tojes Dagens Næringsliv-omtale av boken ligger åpent tilgjenglig, er nettopp på Document.no.

Stærk påpeker at i denne «rasistklassikeren» av Raspail så går «verdens brune og svarte mennesker til krig mot det hvite Vesten». Igjen ser vi en parallell til konspirasjonen i Mustafa-brevet, nå formidlet fra en forskningssjef ved selveste Nobelinstituttet.UTREGNER: Jon Hustad

Et nyere grunnlag for dagens konspirasjonstenkning kom da den ferske journalisten Jon Hustad 16. april 2003 skrev kommentaren «Når SSB ikkje vil rekne». Basert på en uriktig gjengivelse av en par uker gammel VG-kommentar påsto han da: «Statistisk sentralbyrå (SSB) nektar å lage framskrivingar av kor mange innvandrarar vi vil få i Noreg i framtida, fortel VG. Byrået forsvarar seg med at det ville vere uetisk å gjere noko slikt.»

SSBs Lars Østby hadde allerede en uke før Hustads kommentar avvist en en slik påstand i VG, siden årsaken til manglende fremskrivninger snarere var for dårlig tallgrunnlag. Men til liten nytte. Da anklagene fortsatte om at SSB skjulte hemmelige innvandringstall, påpekte Østby at «denne dimensjonen er så fremmed for oss som statistikere at vi ikke klarer å forholde oss til den».

I dag er det en utbredt forestilling i sosiale medier at «Hustad hadde rett». Akkurat hva han skal ha hatt rett i, klarer tilhengerne av hans innvandringstall ikke å besvare. Men vi vet at Hustad i 2003 påsto at Oslo i 2033 vil ha et «stort flertall» - anslagsvis 60-70 prosent - av innbyggere med innvandrerbakgrunn, hovedsaklig pakistansk:

«Om 30 år vil hovudstaden vere ein mykje tettare folkesett by enn no og eit stort fleirtal av innbyggjarane vil truleg ha innvandrarbakgrunn. Så vil nokre seie: Men slik vil vi ikkje ha det. Til det er det berre éin kommentar å gje: Slik vil det verte. Noreg er ein del av EU, ein del av FN, ein del av eit internasjonalt traktatsystem og ein del av den såkalla demokratiske delen av verda.»

Til dette er det bare én kommentar å gi: Slik gikk det ikke.

I 2012 lagde SSB sin hittil eneste regionale fremskrivning av innvandrerbefolkningen. Her kommer det frem at den totale andelen i Oslo av innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre fra hele Asia, Afrika, Latin-Amerika og deler av Øst-Europa (landgruppe 3) vil være omlag 32 prosent rundt 2033 (tabeller 7.2 og 7.9). Og en 2017-rapport fra SSB anslår at Oslos landgruppe 3-andel i 2025 kun vil være maksimalt 22 prosent.

Begge rapporter viser en annen verden enn utregningene fra Hustad, som FAFOs forskningssjef i år anklaget for «misbruk og multiplikasjon av innvandrerdata». Konspirasjonsteoriene om hemmeligholdte sjokktall for Norge, som jo ennå er «en del av FN», forsvinner imidlertid ikke. I det postfaktuelle samfunn synes retorikk å telle mer enn matematikk.

Verre enn konspiratorisk fremtidsspekulasjon er likevel historierevisjonisme, spesielt når man endrer sin egen fortid. Nylig skrev Nobelinstituttets Asle Toje som et svar til undertegnedes Dagbladet-tekst «Slik radikaliseres norske menn»: «Det stemmer ikke at jeg har vært rådgiver for FrP. Jeg har aldri jobbet for partiet.»

Toje stoler muligens ikke på et titalls medieartikler om egen Frp-karriere, men Elin Ørjasæter bør også han tro på. Under E24-tittelen «Forskning: Frp-ere uønsket» startet hun sommeren 2010 det som nærmest ble en kampanje for å få ansatt arbeidsledige Toje. Ørjasæter brukte da nettopp som argument at Toje hadde hatt «verv som utenrikspolitisk rådgiver for Fremskrittspartiet».

Kort tid etter ansatte Geir Lundestad ham på Nobelinstituttet. For å sitere Toje i Frps internasjonale utvalg, fra partiets landsmøte i mai 2008: «Når vi kommer i regjering, vil Frp ta jobben med å etablere en mer realistisk, men fortsatt idealistisk utenrikspolitikk.»

TALER: Asle Toje taler for Documents Venner. Ill: Faksimile fra YouTube

I august 2017 påstår Toje: «Og jeg skriver ikke for document.no - jeg skriver for BT, DN og WA.» Ingen har påstått at han skriver for Document.no nå, men tekstene hans blir tilfeldigvis re-publisert der, og Toje holdt en sentral tale under oppbyggingen av Documents venner i november 2010. Kort tid tidligere hadde Hans Rustad, redaktør for det innvandringskritiske Document.no, anmeldt Venstre-politiker Abid Rajas bok Dialog for Minervanett under den mistenkeliggjørende tittelen «Rajas doble budskap». Det Høyre-vennlige Minerva-miljøet holder ennå avstand til de mer tydelig Frp-støttende Document og HRS, men i sommer publiserte Minervanett en bekymring om at stengningen av kommentarfeltet gjør at hegemoniet flyttes over til de to andre nettstedene.

Mer diskutabel enn Document-tilknytningen er Tojes bidrag til spredningen av hans Weekendavisen-tekst fra i sommer, «Menn som hater kvinner». Artikkelen slår blant annet et slag for en «integrert medievirkelighet» mellom Document/HRS i Norge og nettstedene Fria Tider/Avpixlat i Sverige.

I juli ble Tojes tekst publisert med hans signatur og bylinebilde nettopp på Avpixlat. Dette nettstedet er blitt beskrevet som et «hatnettsted» hvor det ønskes at flyktningbarn dør. Toje påstår på sin private profil at teksten ble «kapret og tjuvoversatt til svensk».

I mai viste amerikanske Buzzfeed hvordan USAs hvit makt- og identitærleder Richard Spencer etter Trumps seier nå bygger opp et globalt medieimperium. Avpixlat blir da sentralt, siden Sverige omtales som Europas Alt-right-sentrum.

Hvem nordmenn vil tro mest på fremover, må gudene vite. Nettstedet til Motstandsbevegelsen har nå begynt å publisere historiske gjennomganger - som for den vanlige leser er vanskelig å skille fra en leksikonartikkel - av eksempelvis slaget mellom grekere og persere i år 480 fvt. I en slik konspiratorisk verden vil man aldri få vite at 1683-slaget i Wien ikke sto mellom islam og kristendom, men snarere var basert på et samarbeid mellom muslimer og kristne.

Vi lever tross alt i en tid hvor Eurabia-konspirasjonens norske hærfører, Peder «Fjordman» Jensen, nå synes rehabilitert. Etter forrige ukes debatt fikk Fjordman likerklikk - bare ett, men likevel betegnende - for å skrive følgende på Facebook-veggen til Minerva-skribent Lars Akerhaug om den «usmakelige teksten» i Dagbladet: «Slike anklager biter ikke lenger som de gjorde for 10-15 år siden.»

Nettopp. Måtte den første som finner bryteren, slå på lyset.

 

Hysterisk hyllest av barnestjerner

MEDIEYNDLINGER: Fotballspiller Martin Ødegaard (18) (t.v.) og friidrettsutøver Jakob Ingebrigtsen (16). Foto: Jon Olav Nesvold /Heiko Junge/NTB Scanpix

Først var Mats Møller Dæhli den «nye Messi», så ble 15-åringen Martin Ødegaard den nye Messias. Ifølge mediene skal 16-åringen Jakob Ingebrigtsen og Casper Ruud nå «bli verdens beste». På tide å våkne?

Det kan virke som en evighet, men det er ikke mer enn to år siden Norge sto på hodet for Martin Ødegaard (født i des. 1998). Allerede høsten 2014 var det nærmest et folkekrav at 15-åringen skulle få spille på A-landslaget, uten at dét fikk Norge til fotball-EM.

Et søk i databasen Retriever viser at Ødegaard i 2015 ble omtalt over 14.000 ganger i norske medier. Det var halvannen gang så ofte som både Angela Merkel og Knut Arild Hareide, samt tre ganger så hyppig som Justin Bieber!

Ødegaard ble i Norge faktisk omtalt nesten like ofte som Jesus. Ikke så rart, han ble da også «hyllet som en ny Messias».

Få måneder senere var han ute av både A-landslaget og Real Madrids reservelag, før han nå, som snart 19-åring, spiller i noe mer ukjente Heerenveen i Nederland. 

Dyrkingen av Ødegaard kom ikke helt uventet. Den heltehungrige sportpressen og befolkningen synes nemlig sultefôret på voksne idrettsstjerner, slike som 1990-tallets Tore André Flo og Ole Gunnar Solskjær. I 2013 ble 18-åringen Mats Møller Dæhli (f. 1995) omtalt som «Norges største fotballtalent noensinne», samt omtalt i tusenvis av artikler. 

TALENT: Før Martin Ødegaard var det Mats Møller Dæhli som skulle redde Norges ære. Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix


Allerede høsten 2014 sa en spansk journalist om Ødegaard at han håper «ingen kaller ham den nye Messi». Dét hadde vel å merke allerede skjedd våren 2014, da Drammens Tidende i en tittel omtalte ham slik: «Martin, den nye Messi».

Kan denne tittelen og kritikken fra Spania ha gjort at Dagsavisen i januar 2015 istedenfor brukte tittelen «- Kan bli vår nye Ronaldo»? Neppe. For dette var på den tiden da det var minutt-til-minutt-dekning på hvert minste Ødegaard-spark. NRKs ekspert konkluderte med at det Ødegaard gjorde under et tap i Spania «Minnet om Messi», noe som vitner om begrenset forståelse for både dimensjoner og fotball.

Dæhli og Ødegaard er som unge voksne blitt svært dyktige fotballspillere. Men dyrkelsen av disse tenåringsguttene sier nok mer om norske mediers behov for stjerner enn det sier om deres status i den reelle verden. Det er sjelden sammenheng mellom å være enormt god som barn, for så å bli det resten av karrieren.

En av Tysklands fremste trenere kritiserer da også Norges hysteriske og nærmeste religiøse dyrkelse av enkelte barnespillere. Moralen med hensyn til Dæhli var klar: «Han trenger ikke overskrifter. Han trenger arbeid på banen. Bare på banen. Han trenger å bli skjermet.» Medieintervjuer tar nemlig både på tid og krefter.

Men slike faglige innspill bryr vi oss tydeligvis ikke om. Etter at det meste av Dæhli- og Ødegaard-hysteriet har lagt seg, er det i sommer den 16-årige løperen Jakob Ingebrigtsen (f. sept. 2000) mediene kaster seg over. Allerede i 2015 ble 800-meterløperen omtalt i titler som «Friidrettens Martin Ødegaard» - en totalt absurd kobling, hvis da ikke kjendiseri og dyrkelse av unge gutter er selve hovedpoenget. Ingebrigtsen var bare 14 år da mediene trykket store titler med ham der han skal «bli best i verden».

For all del, dét kan Ingebrigtsen fremdeles bli, også etter at han har møtt kenyanske gutter som har vokst opp i høyden og som bokstavelig talt løper for livet. Men den erfarne kombinertløperen Magnus Moan hadde nok noen visdomsord til norske medier og det norske folk da han i vinter advarte:

«Man kan si mye om folk som har talent, men det hjelper ikke om man ikke får det ut. Mitt råd til utøvere, folk og media er å slutte å hausse opp de største talentene. La dem få jobbe i fred og utvikle seg.»

For det er jo symptomatisk at de fleste barnestjernene ikke blir noe av. Bare spør Torstein Andersen Aase, som i 2006 ble kåret av Fotballforbundet til «Norges største fotballtalent» som 15-åring. Han som skulle bli den nye John Carew, la opp som 20-åring. Det psykologiske presset etter all oppmerksomheten ble uhåndterlig.

Eller for å si det med Moan: «Jo mer man snakker om at man er et talent, jo mer bygger man opp unødvendige forventninger. Da blir fallhøyden så mye større.» Ødegaard er muligens ikke blitt en dårligere fotballspiller på grunn av alle førstesideoppslagene, men han er i det minste ikke blitt noe bedre av dem heller.

Uansett: De gigantiske ordene, samt bruk-og-kast-mentaliteten, fortsetter. Unggutten Casper Ruud (f. des. 1998) er den nye som skal redde

Nr 1: Casper Ruud (18) er for tiden Nordens beste tennisspiller. Foto: Carina Johansen / NTB Scanpix

Norges ære, siden ingen voksne klarer det. I fjor var han bare 17 år da slike oppslag kom: «SLIK SKAL CASPER BLI BEST I VERDEN

Faktum er at 18-åringen nå i juni tapte for en 16-åring fra Canada og at han rykket ned én plass på ATP-rankingen, som vel å merke utgjør en imponerende 109.-plass.

Igjen og igjen ser vi likevel dette evige målet om å bli «best i verden», noe mediene ukritisk har brukt på idrettsutøvere som Ruud siden de knapt ble tenåringer.

Som om det ikke finnes noen mellomting. Som om Messi går rundt og kaller seg «best i verden». Som om ikke toppidrett nettopp handler om å få ut sitt maksimale, hva det nå enn måtte være. Som om ikke suksess ofte bygges på ikke å sette seg skadelige mål, slik at man lettere kan takle motgang.

Allerede som 13-åring skapte Martin Ødegaard overskrifter da han sommeren 2012 debuterte for Strømsgodsets A-lag. Som 13-åring fikk skateboarderen Mats Hatlem egen serie på VGTV. Siden er det blitt mer stille rundt dem begge.

Dette evige kjøret om å finne den yngste og «beste i verden», minner om Kina - der fremtidige OL-vinnere velges ut i barnehagen. Det neste blir vel at vi dyrker våre nye idrettstalenter allerede fra fødestuen?

Om ikke annet oppdager vi én fordel ved at norske sportsredaksjoner bryr seg mindre om kvinners resultater: Vi har dermed sluppet at 13-årige jenter utsettes for vegg-til-vegg-dekning av deres siste spark eller løp. Resultatet: Norske Ada Hegerberg (22) i franske Lyon ble faktisk nylig kåret, av BBC, til «verdens beste» fotballspiller.

VERDENS BESTE: Ada Hegerberg (22) er faktisk kåret til "verdens beste" fotballspiller i 2017 (kvinner). Foto: Vegard Wivestad Grøtt/NTBSCANPIX

Hvis målet er flere verdensstjerner fra Norge, så kan nok også den amerikanske forfatteren Ernest Hemingway ha et godt råd: «Show, don't tell

******

Hva mener du om dekningen av Ødegaard, Ruud, Ingebrigtsen og de andre tenåringsguttene? Bør mediene fortsette som før, eller finnes det bedre måter å få frem norske verdensstjerner på?

 

hits