«Vippefylkene» avgjør valget

Valget avgjøres i noen få fylker. De nasjonale prosentmålingene kan være misvisende, som i fjorårets USA-valg. Kampen står om enkelte mandater i «vippefylker». Dette bør du følge med på mandag kveld.

DUELL: Statsministerduellen mellom Erna Solberg (H) og Jonas Gahr Støre (Ap) avgjøres ikke av prosentvis oppslutning, men av hvem som sikrer seg et flertall av 85 mandater på Stortinget. FOTO: NTB Scanpix

Husker du USA-valget i fjor? Den massive dekningen i Norge, hvor vi minutt-for-minutt fikk vite hvordan Donald J. Trump og Hillary R. Clinton lå an i de ulike statene? Den store betydningen selv småstater som Iowa og New Hampshire hadde? Eller hvor viktig det var å vinne noen distrikter i Miami i Florida - for slik å vinne presidentmakten - muligens med noen få stemmers margin som i år 2000? 

Ikke rart hvis du fikk med en del av dette. Utfordrer Trump ble nemlig i Norge omtalt i drøye 6350 artikler den siste måneden før USA-valget (3.10-3.11.16). Det er faktisk flere ganger enn opposisjonsleder Jonas Gahr Støre (Ap) er blitt omtalt i norske medier den siste måneden (6.8.-6.9.17) før årets stortingsvalg: Noe som skjedde i 5830 artikler, viser min telling i Mediearkivet.

Riktig nok er Erna Solberg (H) i tilsvarende periode før det norske valget blitt omtalt litt mer enn Trump, 6600 ganger, men mye av dette skyldes at hun er Norges statsminister. Og selv om Clinton «kun» ble omtalt 4800 ganger før det amerikanske valget i fjor, viser mediedekningen at USA-valgkampen fenget enormt i Norge - muligens mer enn den pågående norske valgkampen.

Én av årsakene kan ligge nettopp i USA-valgets dramaturgi: Spenningen rundt hvem som vinner hver enkelt av de 50 delstatene. Hvilke som regnes som sikre røde eller blå stater, med grafiske fremstillinger på kart, og dramaet med hvordan det så går i «vippestatene». Usikkerheten rundt vippestatene gjør at presidentkandidatene nettopp dro til mindre og mer landlige stater, som Michigan, Iowa og Wisconsin, og satte deres temaer på dagsordenen. Det vil si: Det var til slike rurale arbeiderstater Clinton burde ha dratt, hadde hun ikke tatt dem for gitt.

USA-VALGET: Clinton fikk flest enkeltstemmer, men Trump vant valgmannstemmene med 306 mot 232. Kan noe lignende skje i Norge mandag? ILL: Politico.

Det handler nemlig både for Solberg og Støre om å sikre seg 85 mandater fra de 19 fylkene. Slik det for Trump og Clinton gjeldt å vinne 270 valgmannstemmer fra de 50 statene. Mens Norge altså har 169 stortingsrepresentanter som avgjør statsministerposten, hvorav 150 distriktsmandater og ett utjevningsmandat fra hvert fylke, har USA 538 valgmannstemmer.

Så vil mange innvende: Norge er ikke USA! Og dét er riktig. Men kampen om statsministerposten her til lands har likevel slående fellestrekk med kampen om presidentmakten i USA. Til tross for de daglige nasjonale målingene som publiseres, er disse - som i USA - egentlig ikke spesielt interessante med tanke på hvem som blir den øverste folkevalgte.

De nasjonale målingene viser som oftest en fremgang eller tilbakegang innenfor feilmarginen, altså at det er en ubetydelig eller tilfeldig endring. Slik tilslører de landsdekkende prosentmålingene det dramaet som nå pågår rundt flere vippemandater i Norges 19 fylker.

Et eksempel på hvor galt det kan gå hvis man kun har fokus på landsdekkende målinger, er fjorårets USA-valg: Clinton vant som kjent flertallet av stemmene, med nesten 3 millioner flere stemmer (48,2 mot 46,1 prosent), men det hjelper lite da Trump vant valgmannstemmene fra de ulike statene med 306 mot 232. Det samme skjedde med Al Gore mot George W. Bush i 2000.

Og tilsvarende har vi det i Norge. Vi har en rekke eksempler på at man også i Norge vinner statsministermakten og flertallet av stortingsrepresentantene selv om man taper i rene stemmetall, senest i 2009. Årsaken er at man da har klart å fordele oppslutningen rundt om i landet, som Trump gjorde i USA, slik at man når over den magiske grensen på halvparten av representantene - for tiden 85.

Slik det var lite strategisk av Clinton å vinne mange ekstrastemmer i storstatene New York og California, som uansett ville ha stemt på henne, hjelper det lite i seg selv å vinne i de urbane fylkene Oslo, Akershus og Hordaland (med Bergen) - selv om de har de største benkene på Stortinget med henholdsvis 19, 17 og 16 plasser.

Også i Norge kan nemlig de minste fylkene Aust-Agder (4 stortingsrepresentanter), Sogn og Fjordane (4) og Nord-Trøndelag (5) få avgjørende betydning for hvem som blir statsminister i Norge. Det gir slik liten maktpolitisk mening kun å ønske seg for eksempel 36,9 prosent i oppslutning. Det avgjørende er heller å sikre seg flertallet av stortingsrepresentantene.

De fire vestlandsfylkene har over en fjerdedel (43) av alle mandatene til Stortinget, men likevel gjør begrenset kvalitet og åpenhet på målingene at vi vet for lite om situasjonen før valgdagen: «Vestlandet - den ukjende X», skriver Tom Hetland i Stavanger Aftenblad.

Et viktig «vippefylke» nå er Sør-Trøndelag. Siste måling i dette fylket viser at Ap der kan miste sitt fjerdemandat, og at Frp isteden kan øke til to mandater. Statsministeren i Norge kan slik avgjøres av noen få stemmer fra for eksempel Orkdal. Spenning er det også knyttet til Rogaland, der SV på de siste målingene ligger an til å ta utjevningsmandatet, noe de ikke klarte i 2013. Men Venstre kan også ta dette utjevningsmandatet, noe som i tilfelle vil vippe statsministermakten over fra Støre til Solberg.

En viktig årsak til at representantfokuset er spesielt avgjørende å ha i mente i Norge, er en valgordning som tar hensyn til at Norge er et langstrakt land, med lang vei fra utkanten til Løvebakken. En stemme fra distriktene teller slik mer enn en fra hovedstadsregionen.

Størst utslag gir dette for Finnmark, der 76.000 innbyggere representeres av 5 stortingspolitikere - en overrepresentasjon som også skyldes fylkets «arealtillegg». Ved sist valg sto det dermed 7500 stemmer bak hver Finnmark-representant ved sist valg. I den andre enden har vi Akershus og Vestfold, der det krevdes 18.900 og 19.700 stemmer for hver innvalgte stortingspolitiker. Dette er vel å merke de mest ekstreme utslagene, i Nordland og Troms sto det nesten 15.000 stemmer bak hver Løvebakken-representant.

Likevel: Ser vi kun på representanter for hver innbygger, står det 35.500 beboere bak en Akershus-representant og 15.200 innbyggere bak en stortingspolitiker fra Finnmark. Det gir finnmarkingene 2,3 ganger så mye makt per stemme som akershusinnbyggerne.

Sammenligner vi reelt avgitte stemmer, blir forskjellen større: I 2013 hadde en stemme fra en velger i Finnmark i 2,5 ganger så mye direkte innflytelse som en fra Akershus. Og denne forskjellen har økt på 2000-tallet. I 2001-valget var antall stemmer bak hver stemme 1,9 ganger større i Akershus enn i Finnmark, viser Stortingets oversikt, noe som også avhenger av valgdeltakelsen i fylkene.

En slik ekstramakt til mindre mektige områder er vel å merke vanlig i ulike politiske systemer. I USA har selv småstater som Delaware like mange representanter i Senatet som California, nemlig to. Og i FNs generalforsamling teller en stemme fra lille Norge like mye som en stemme fra det store demokratiet India, som har over 1,3 milliarder innbyggere.

De nevnte tallene fra vekten til ulike stemmer i fylkene viser hvor misvisende det kan bli hvis man kun ser på nasjonale målinger. Hovedproblemet er ikke at meningsmålingsinstituttene slik lettere bommer - det gikk tross alt ikke så verst for eksempel ved sist stortingsvalg, da det siste Poll of Polls-snittet bare bommet med ett mandat på de borgerlige partiene, nemlig ett for mye til Venstre.

Men i år er alt langt mer usikkert enn i 2013. Det relativt nye partiet De Grønne og det eldste partiet, Venstre, vaker rundt sperregrensen, samtidig som Rødt kan komme inn på Stortinget igjen.

Ett eksempel på hvor ille det kan gå med nasjonale meningsmålinger når det foregår store velgerendringer utenfor de etablerte partiskillene, er USA i fjor: Alle spådde Clinton-seier, ofte nettopp basert på disse misvisende nasjonale målinger. I tillegg så man ikke godt nok på bakgrunnstallene i de ulike målingene, der flere institutter overregnet på antall Demokrater som skulle stemme - noe som gjorde at også Nate Silver bommet på Trump-seier både i primærvalget og i presidentvalget.

Kun tre spådde valget riktig i USA i fjor: Trump selv. Den radikale aktivisten Michael Moore. Og delvis professor Allan Lichtman - som baserte seg på 13 sentrale nøkkelspørsmål som han har brukt i hvert valg siden 1984.

Vi ser nå noe av de samme utfordringene med målingene i Norge. Infacts målinger for VG gir høyere tall for de rødgrønne enn andre meningsmålingsinstitutter. Forskjellen kan skyldes at Infact sammenligner med 2015-lokalvalget istedenfor med siste stortingsvalg. Hva som er mest riktig, får vi vite mandag kveld.

Infact bruker i tillegg automatiske oppringninger, og byrået viser ikke åpenhet om sine uvektede råtall - som påpekt av den gode nettsiden Poll of Polls, driftet av de to Høyre-medlemmene Johan Giertsen og Lars Øy. Vi har altså en rekke målinger i årets valgkamp som ikke tilfredsstiller rimelige krav til etterprøvbarhet. Samtidig har vi Sentio som gjør sine beregninger ved en «skjønnsmessig endring i stemmetallene».

I tillegg kommer problemet med begrenset antall uavhengige målinger i en rekke av de 19 fylkene. I Aust-Agder er det kun utført én måling siden sommerferien, og den kom 16. august fra Infact, som altså hemmeligholder sine utregninger. Dermed har vi ikke nok grunnlag for å si noe om fordelingen av de fire representantene derfra, inkludert da utjevningsmandatet. Noe lignende ser vi i Vestfold, der Høyre/Respons står bak to av fire målinger etter sommeren, i tillegg til den eneste i september. De to andre er utført av nevnte Infact.

I Nordland er den nest siste målingen bestilt av Høyre, tilfeldigvis den beste målingen for dem der. Også Arbeiderpartiet fronter egenbestilte målinger, i det minste når disse går bra. Allerede tidlig i august ble det reist spørsmål på Poll of Polls om «byråene vekter i fordel oppdragsgiver».

Norske meningsmålere har åpenbart mye å lære av den britiske åpenheten når det gjelder hvordan man beregner de tall man går ut med til offentligheten. Det viktigste argumentet for å få mer oppmerksomhet rundt de ulike fylkesmålingene er ikke bare at de, gitt åpenhet, vil kunne gi et langt mer presist innblikk i det mulige valgresultatet enn dagens ofte selvmotsigende og opphaussede nasjonale målinger, som ofte ikke viser signifikante endringer.

Viktigere er det at velgerne rundt om i landet slik kunne få mer nasjonal oppmerksomhet rundt sine saker.

2011: Slik gikk fylkestingsvalget 2011 - største parti i hvert fylke. Rødt er Arbeiderpartiet, blått Høyre.

Med flere målinger på Vestlandet, og flere besøk fra partiledere som Solberg og Støre, kunne for eksempel folk i Nord-Norge fått bedre frem sine kampsaker i nord: Som for eksempel fiskeripolitikk, oljeleting, klimaendringer, reindrift og forholdet til Russland. Tilsvarende med Vestlandet, Sørlandet og innlandsfylkene. En parallell er til hvordan bønder og arbeidere i Iowa fikk USAs og verdens søkelys på seg i fjor.

Vi burde kort og godt hatt flere kart i mediene som under dekningen av den amerikanske valgkampen: Et norgeskart som viser om fylkene er blå eller røde, om de ligger an til å gå til høyre- eller venstresiden. Og med avmerking av de viktigste «vippefylkene», samt med antall mandater som står på spill i hvert fylke.

Paradoksalt nok vet antagelig flere nordmenn hvor mange valgmannstemmer som gis fra Florida (29) enn hvor mange stortingsrepresentanter som kommer fra Vest-Agder (6).

Det er for sent å gjøre noe med årets valgkampdekning og målinger. Men innen neste stortingsvalg, i 2021, er det lov å håpe på forbedringer. Inkludert et mer nasjonalt fokus på politiske saker i de ulike landsdelene.

Og kjære meningsmålingsinstitutter: Dere kan allerede lenge før kommunestyre- og fylkestingsvalget 2019 uoppfordret begynne å vise mer åpenhet, som ved tydelig å dele alle tallene dere henter inn. Det er ingen grunn til at deres byråkolleger i USA og Storbritannia skal være mer åpenhjertige enn dere. Både velgerne og politikerne fortjener bedre.

 

Hva mener du? Bør vi la oss inspirere av den norske valgdekningen fra USA-valget?

 

11 kommentarer

MortQ

07.09.2017 kl.20:46

Er det noe jeg kunne tenkt meg å importert fra USA så er det debattene. Der får kandidatene tilmålt tid til å snakke uavbrutt, det er klare regler, kandidatene får de samme spørsmålene, og mikrofonen slås av når taletiden er over.

Debattene i Norge får jeg INGENTING ut av. Bare avbrytelser og kakling som i en hønsegård, og ingen som får anledning til å gjøre et lengre resonnement i det hele tatt.

Ole

07.09.2017 kl.21:05

Med feilaktige, fabrikerte meningsmålinger og alt? Med et samlet pressekorps som støtter en spesifikk kandidat?

Dag Herbjørnsrud

07.09.2017 kl.21:22

Ole: Neida, ikke ønske om mer fabrikasjon osv. Kun forslag om inspirasjon, og så tilpasse til norske forhold - altså til de 19 fylkene.

MortQ: Godt poeng med debattene - også i feks Tyskland får jo politikerne drøfte i fred. Er nok et forbedringspotensial på det feltet også, mvh DH

Bjarne

08.09.2017 kl.04:35

Det er mulig jeg er konspiratorisk anlagt, for jeg har lenge "følt" at meningsmålingsinstituttene gir mistenkelig god score til oppdragsgiver. Håper det er feil.

Med så mye forskjellig vektlegging av variabler og bakgrunnstall, blir virvaret av meningsmålinger snarere desinformasjon enn informasjon. Er det noen norske meningsmålere som oppgir etterprøvbare tall? Hvilket institutt stoler du mest på?

Ellers er jeg enig i det du skriver - det er jo utfallet i den enkelte valgkrets (fylke) som til slutt avgjør Stortingets sammensetning. Rart vi ikke har kommet lenger så mange år etter at Valen vendte hjem fra USA ;)

Rune

08.09.2017 kl.08:39

Det var vel en til som spådde valget riktig; Jonathan Pie

"Just when you think he's going to lose he takes the white house"

Ole, meningsmålingene er vel ikke stort mer å stole på her? Som her så turde ikke folk svare at de kom til å stemme på Trump (FRP) når de ble spurt. De stemte i et hemmelig valg isteden, der ingen kunne dytte dem mot veggen for "feil" meninger.

Litt som ingen vil innrømme at de leser Se&Hør men opplagstallene beviser noe annet.

Andreas

08.09.2017 kl.11:22

En kort kommentar til at "En stemme fra distriktene teller slik mer enn en fra hovedstadsregionen".

Sett litt stort på det er det kun Finnmark som skiller seg ut. Finnmark får veldig godt betalt. Dei andre 18 fylka gir rimelig lik uttelling, litt justert frå år til år.

Det er sjølvsagt ingenting feil i det som står om dette i denne saken, men det etterlet det same inntrykket som ofte ellers: At alle andre stemmer teller meir enn Oslo.

Som det står var det i 2013 7500 stemmer bak kvar Finnmark-representant. Det var derimot ikkje representantane frå Akershus men dei frå Vestfold som hadde flest stemmer bak seg. 19700 per mandat. (Kun ein liten glipp, går eg ut frå.) Meir interessant er det at fylket med nest færrast velgarar per representant - Troms - har 14700. Fortsatt betydelig forskjell frå Vestfold, men eit heilt hav frå lille Finnmark. Utanom Finnmark står det forresten i snitt 16600 representanter bak kvar representant. Omtrent spot on Buskerud.

Så sjølv om at stemmer at Finnmark-stemmene betyr 2,5 gongar så mykje som Vestfold-stemmene, så skaper det eit inntrykk som ikkje er sant. At Finnmark sin representasjon er typisk for heile distrikts-Norge.

Dag Herbjørnsrud

08.09.2017 kl.11:45

Andreas: Gode poenger - jeg har nå justert teksten og lagt inn dette m Nordland og Troms, slik at det ikke feil gir inntrykk. Regnet dog ut mht Akershus, siden det er et større fylke enn Vestfold - ville blitt enda mer utslag ifht Finnmark da, ja.

Dette også for å illustrere hvor viktig det er å følge med i de såkalte distriktene, samt hvor vanskelig det da er å lage troverdige mandatberegninger basert på nasjonale målinger der man kun spør 1000 stk totalt i landet. mvh

Draugen Oluf

08.09.2017 kl.16:40

Ka farsken? Finnmark berre 5 representanta? Det e jo dæven flæske mæ altførr lite. Og både Nordlaind og Troms skulle nu piskandausen hadd mang fleir dæm med. Nei, æ si nu som æ plei, ailltid ska det vær oss i nord som blir salderingsposten når søringtykjan tar sæ te rætte. Dæven hain plystre, vi må bryt ut av Norge nu og lag vår egen nordnorske stat kor Nordlaind, Troms og Finnmark ska ha alle stortingsrepresentantan, æ ser på det som den einaste muligheta førr likebehandling.

Gard

10.09.2017 kl.01:50

hehe, Draugen Oluf, tror du at alle de tre fylkene i Nord er så samstemte da? Tror du f.eks alle i Troms er enige med deg i fra Finnmark? Det ville ikke bli noe mer likebehandling om dere hadde brytt ut :)

Sivert Rossing

11.09.2017 kl.14:36

Ikke tro alt du leser. Det er nok i praksis umulig at Ap ikke får to i Nord-Trøndelag, selv om Adressa kom til den slutningen. På målingen Respons gjorde for dem måtte Frp økt fra 10,2 til ca 16 for å ta Aps andremandat (Ap hadde 33,6). Uansett ville dette vært frps FØRSTE, ikke andre. De har null i dag (men var inn på én måling, den Sentio lagde for oss som vi trykte dagen før).

Det er Høyre som har holdt sistemandatet, og spenningen er nok mer rundt om Frp kan ta igjen dem, noe de altså gjorde på vår måling. For øvrig har Senterpartiet tidligere i valgkampen også vært svært nær å ta to direktemandater, på bekostning av Høyres mandat).

Mvh Sivert Rossing, journalist i Trønder-Avisa

Dag Herbjørnsrud

11.09.2017 kl.16:56

Sivert Rossing: Takk, gode innspill. En feil gjorde at det sto "Nord-Trøndelag", mens det skulle stått Sør-Trøndelag (der jeg vokste opp, i Orkdal).

Linken til Adressa-artikkelen var da også til Sør-Trøndelag-målingen. Her fra Poll of Polls-art: "Frp og Ap ble målt til 13,6 og 29,6. Får Ap 31,8 pst, og de øvrige uendret, beholder Arbeiderpartiet sitt fjerde mandat, på bekostning av Fremskrittspartiets andre.":

http://www.pollofpolls.no/?cmd=Kommentarer&do=vis&kommentarid=2244

Skriv en ny kommentar

hits